Ødelegger Shia LaBeoufs melodramatiske opptreden i 'Padre Pio' filmen? Her er hva vurderingene sier
Shia LaBeouf spiller hovedrollen i «Padre Pio», en ny film fra Abel Ferrara om fremveksten av fascismen i Italia etter første verdenskrig. Selv om «stjerner» kanskje formulerer det for sterkt: ifølge kritikernes anmeldelser så langt, er ikke LaBeoufs rolle det. så omfattende som seerne kanskje hadde håpet, og filmen ender opp med å bli en rotete kommentar til et kulturelt øyeblikk som blir borte i oversettelsen.
Her er hva anmeldelsene sier.
Filmen er satt i Sør-Italia etter første verdenskrig
Ferrara og manusforfatter Maurizio Braucci (Gomorrah, Martin Eden) begynner historien i kjølvannet av første verdenskrig. Gatene i San Giovanni Rotondo er fylt med hjemvendte soldater. De skadde veteranene ønskes velkommen tilbake i en svimlende spenning som gjenspeiles i den omstrejfende virvelen av håndholdt kameraarbeid. Noen av soldatene har mistet lemmer, andre er blendet. Spørsmålet dukker snart opp om hva alle deres ofre har vært for hvis ingenting skal endres. Ung prest Pio (LaBeouf) ankommer.
[ Skjerm daglig ]
Spilt av Shia LaBeouf med et permanent smertefullt uttrykk og et skjegg som en dørmatte i oppløsning, blir Pio torturert av demoniske visjoner og tilsynelatende også jobben med å måtte ta tilståelse fra sin ulykkelige flokk, som han ender opp med å skrike banning mot ved en rekke anledninger .
[ The Telegraph ]
Meldingene er i beste fall klønete
Problemet her er at [Abel Ferrara] prøver å takle en veldig vanskelig og kompleks tid i italiensk historie, da traumet fra første verdenskrig førte til ekstreme politiske fraksjoner på både venstre og høyre. Det var en periode med uro der Padre Pio ble knyttet til medlemmer av Italias spirende fascistiske bevegelse, med noen som hevdet at han var en tidlig tilhenger av Mussolini. Slike saker håndteres av regissøren og medforfatteren Maurizio Braucci med all subtiliteten til en tegneserie for førskolebarn - det er italiensk politikk fra 1920-tallet ved hjelp av PAW Patrol.
Det er synd fordi, teoretisk sett, kunne arbeideropprørsdelen av «Padre Pio» ha vært overbevisende på sine egne fordeler. Debattene om fordelene ved valgkamp kontra kollektiv agitasjon kan være kjente, men er ikke mindre relevante eller interessante. […] Dessverre er det få av disse dialogtunge scenene som har noen form for rytme i seg, og suser frem fra punkt til punkt. De mer observerende scenene, som når landbruksarbeiderne transporterer tunge steiner som en kjedegjeng, har det bedre, men selv de føles litt monotone, med Ferraras vanvittige håndholdte kamera som gjør for mye tunge løft.
[ IndieWire ]
Det er ikke lett å si hva slags film som har blitt formet i redigeringen her, og hva Padre Pios eksakte rolle er i de dramatiske hendelsene som utspiller seg. Faktisk skiller han seg fra disse hendelsene, låst i sin egen verden av martyrbetennelse. LaBeouf ser ut til å lage noe som tilsvarer en cameo som Pio i gjentakende mellomspill som kanskje fungerer som gåtefulle kommentarer til hovedhandlingen.
[ Vergen ]
Shia LaBeoufs ytelse er ... mye
'Hold kjeft og si at Kristus er Herre!' gjentatte ganger brøler han mot en sur lokal mann – på uforklarlig vis spilt av skuespillerinnen Asia Argento – som innrømmer å bære lystne tanker om sin tenåringsdatter. Det er den typen tjeneste du kan forvente å høre i en film fra regissøren av King of New York og Bad Lieutenant, men LaBeoufs gråtende, altann-gnisnende opptreden kommer over som masochistisk showboating, mens kameraet dveler på strikken. linjer med spytt dingler fra leppene hans.
[ The Telegraph ]
Likevel er det like mange [scener] når LaBeouf bare ligner en vandresamling av selvseriøse tics og en-note-bevegelser. Pio som kryper naken i hjørnet av et rom og skriker «Hjelp meg!», en sekvens som viser et nærbilde av LaBeoufs tåreflekkede ansikt mens spytt henger fra munnen hans, burde sannsynligvis føles mindre latterlig.
[ IndieWire ]
Språkvalgene er ekstremt skadelige for filmen
Ruinerende har Ferrara fått sine italienske skuespillere til å fremføre sin dialog på engelsk: målet var antagelig å få LaBeoufs forestilling til å høres mindre malplassert ut, men resultatet er en hel birolle som synlig bryter med sine naturlige aksenter i hver scene, og som ender opp med leverer linjene sine med alle nyansene til en tekst-til-tale-app.
[ The Telegraph ]
Ferrera omringet LaBeouf med en lokal rollebesetning som sliter med alle sine engelske replikker, og som ikke bare drepte enhver autentisitet, men fikk det som kunne ha vært et kraftfullt syn på katolisisme og totalitarisme til å spille seg ut som dårlig samfunnsteater.
Det kan være noen forløsende aspekter ved Pios grappling?
Mer etter Ferraras smak, og vår, er scenene som omhandler Pios åndelige krise etter at han ankommer landsbyen og er beleiret av visjoner, og kjemper mot sine indre demoner mens han prøver å opprettholde sin fromhet. Språket er mindre av et problem når vi ser LaBeouf kjempe med forskjellige inkarnasjoner av Satan i hans lille munkekvarter – selv om en scene, der djevelen fremstår som en mann kledd som en mafioso og snakker med Bensonhurst-aksent, er rett og slett dum.
Pio-scenene, derimot, er i det minste mer interessante fra et auteuristisk perspektiv, om ikke annet fordi de pent faller inn i Ferraras tematiske besettelser av katolsk skyld, de ulike truslene om fristelse og synd i et klosteret miljø, og de splittede. forholdet mellom kropp og sinn. […] LaBeouf tvinger perverst som en mann midt i en perma-åndelig krise, som kjemper for å finne frelse ved å bruke sine mystiske krefter til å gi tilbake til samfunnet. Hans rene engasjement for rollen kombinert med Ferraras formelle tålmodighet injiserer litt emosjonell styrke i en scene der Pio mirakuløst helbreder en funksjonshemmet mann på gaten.
[ IndieWire ]
TL;DR
For en merkelig film det er, med et uutviklet, improvisert preg, som et fragment eller skår av noe annet.
[ Vergen ]
Det er en trist filmopplevelse.
[ Ion kino ]
I filmatisk tilståelse kunne ingen Hail Marys gjøre opp for dette.
[ The Telegraph ]